Fra mekanisk likevekt til dynamisk kompleksitet
Vekstøkonomien prøver å finne lover på linje med naturlover og har utviklet enkle, mekaniske og statiske modeller. Figuren som viser likevektspunktet for tilbud og etterspørsel er fortsatt helt sentralt i opplæringen av nye økonomer.
Men økonomien er langt mer kompleks enn dette.
Opp mot vekstøkonomiens enkle og mekaniske modell for likevektspunktet mellom
tilbud og etterspørsel, bygger Smultringmodellen på kompleksitetsforskning. En forenklet, men illustrerende forklaring på
kompleksiteten i systemisk tenkning, er populasjonseksempelet.
Vi tenker oss en mengde, et forråd, et innhold av noe, f.eks. høner som legger mange egg. Denne atferden, eller samspillet, mellom høner og haner og reproduktiv evne, fører til endring, bevegelse, nemlig at det blir flere egg som blir kyllinger og etter hvert nye høner som legger nye egg og som blir til enda flere kyllinger. Denne sirkelen kalles gjerne en forsterkende sløyfe (F), innholdet (her: populasjonen) vokser. Vi kunne også kalt den den økende sløyfa.
Men så møter hønene en fare, f.eks. at de må krysse en vei for å få mat, og der er det biler som kjører over dem. Den sirkelen som reduserer den økende strømmen i forrige sløyfe, kalles en balanserende sløyfe fordi den utjevner innholdet. Vi kunne også kalt den den minkende sløyfa. Det er ikke sikkert systemet regulerer seg jevnt fordi det kan skje både akselerasjoner og forsinkelser. Kanskje oppstår det et veiarbeid som omdirigerer trafikken og medfører at hønene fritt kan gå over for en periode. Da vil ikke populasjonen balanseres, men fortsette å vokse for en tid.
Systemisk tenkning
Systemisk tenkning kan brukes på populasjoner som dette, men på alt annet også. Vi kan ta fenomener som tillit, engasjement eller ansvar. Tillit, engasjement eller ansvar kan sies å være en mengde, et innhold. Hvis den ene sløyfa handler om at tillit i et samfunn blir bygd opp (øker), kan et politisk vedtak eller en bestemt atferd raskt rive ned (minke) denne tilliten i den andre sløyfa og som en så må bruke lang tid på å bygge opp igjen.
Kjerneelementene i et system er altså: En beholdning som påvirkes og endres, enten i form av økning eller minking. Påvirkningen er kompleks, mange påvirkninger treffer samtidig og kontinuerlig og slår tilbake i form av re-aksjoner. Påvirkningen skjer inne i det enkelte system, men også mellom systemer. Derfor kan overraskende resultater oppstå og det er vanskelig å gi sikre årsaksforklaringer.
Nytten av å lære seg å tenke systemisk, handler om at når vi ønsker å øke beholdningen av noe, for eksempel å levendegjøre en verdi i et forhold, en familie eller på en arbeidsplass, må vi lete etter de gode påvirkningene og unngå de dårlige. Samspill er derfor også et nøkkelord i systemisk tenkning. Vi må skape gode samspill som balanserer i naturen og vi må skape gode samspill mellom menneskene i de sosiale systemene, - samspill som bygger oss opp og får oss alle til å blomstre og ta ut hele vårt potensial. Både mennesker og miljø skal blomstre!
Det mangfoldige og uforutsigbare i påvirkningen, gjør denne forståelsen til noe helt annet enn mekanikk og enkle årsak-virkning-forklaringer. Vekstøkonomien hører til i en mekanistisk verdensoppfatning, mens Smultringøkonomien hører til i en organisk verdensoppfatning. Derfor går det an å si at den aller største krisa i verden, egentlig er forståelseskrisa (Capra). Vi er låst fast i den gamle, forenklete og lineære maskintenkningen. Uten et alternativ, blir vi blinde for at den økonomien vi tror vi må ha, og som bare er en av mange andre og bedre muligheter.