Fra "Det rasjonelle mennesket" til "Det relasjonelle mennesket"

I sentrum for den dominerende nasjonaløkonomiske teoribyggingen står «Homo Economicus». «Homo Economicus» er «Mennesket» slik det blir oppfattet og brukt som grunnlag for vekst-tenkningen. Det antas at vi alle opptrer som Homo Economicus. Dette er «Det individuelle -, ensomme - og upåvirkete mennesket som har hodet fullt av beregninger, ego i hjertet, penger i handa, dyp motvilje mot å arbeide, forkjærlighet for luksus og naturen for sine føtter.

Etter hvert ble denne modellen også normgivende, det var slik mennesket burde oppføre seg. Modellen av mennesket ble til modellen for mennesket. Hvis vi skal fortsette å se på oss selv slik, er sjansen liten for at vi klarer å skape gode liv for menneskeheten på en blomstrende og frisk klode. Når vi forventer det verste av hverandre, blir det verste framkalt i oss. Det bildet vi maler av oss selv, påvirker hvem vi blir. Derfor må nasjonaløkonomien skape et nytt bilde av mennesket.

Den menneskelige naturen er mye rikere enn det vekstøkonomien forteller oss. Menneskene er sosiale skapninger knyttet til hverandre og med omsorg for hverandre. Vi kan være egoistiske, men også uselviske, rettferdige, sjenerøse og solidariske. Vi kan ønske å gi, dele og samarbeide. Vi er påvirkbare av de sosiale nettverkene vi inngår i og av hele kulturen vi lever i. Vi klarer ikke å beregne eksakt, vi bedømmer omtrentlig, men det kan være nyttig. Vi er ikke herrer over naturen, men en del av livets vev. Vi må ikke være erobrere, vi kan være medborgere, medarbeidere og medmennesker.

Vi er en del av livets vev

Betyr dette at det gamle menneskesynet er feil og det nye er rett eller sannhet? Nei, det Smultringøkonomien gjør er å velge å framstille mennesket når det er på sitt beste. Portrettet vi tegner av oss selv har selvoppfyllende profeti, derfor må det tegnes om.

Smultringøkonomien velger å framstille mennesket når det er på sitt beste.